Beskrivelse

Nyhus guider oss gjennom Fosses diktning, åpner den og gir oss overraskende perspektiver og innsikter. «Det går et sus av evighet gjennom hans nøysomme og konkrete tekster», skriver forfatter Kjell Arnold Nyhus i U Alminnelig. Her viser han hvordan Fosse er influert av mystikken, eller snarere står i den samme åndelige tradisjon. Dette er en kristen mystikk som i særlig grad er representert ved munken Mester Eckhart (d.1328). Nyhus viser at det er meningsfullt og lese Fosses litteratur med mystikken som nøkkel.

I flg. Nyhus er ikke mystikken en sær og marginal åndelig tradisjon, men uttrykk for en livsopplevelse som forener mennesker gjennom ulike tider og fra ulike kulturer. Den forblir gjerne ordløs og har stillheten som sitt åndedrett. Det er vanskelig å finne ord for det vi elsker høyt. Og det vi virkelig vet, vet vi uavhengig av det vi er i stand til å uttrykke gjennom språk.
Nyhus guider oss gjennom Fosses diktning, åpner den og gir oss overraskende perspektiver og innsikter. 

Nyhus har mottatt et lengre arbeidsstipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for å studere Fosses diktning. Nyhus er først og fremst en formidler med særlig interesse for litteraturens eksistensielle og religiøse dimensjoner. Dette er ikke en bok som drøfter Fosses verk i lys av litteraturteori, den handler om livet i alminnelighet. Og slik det skrives fram i Fosses tekster er livet aldri bare alminnelig, det kan like gjerne sies å være U Alminnelig.

Anmeldelser

Vårt Land med strålende anmeldelse (07/10/09):
... en bok som er preget av dyp innlevelse så vel som store kunnskaper både om kristen mystikk og Fosses forfatterskap...

... slik fremhever og utvider han forståelsen av et forfatterskap som litt for ofte blir omtalt som hverdagslig og minimalistisk...

...invendinger taler likevel til Nyhus fordel. Han har skrevet en bok som engasjerer, og som dessuten er en fin innføring i mystikkens tankeverden...

... kirken trenger slike prester, litteraturen også...

God anmeldelse i Bergens Tidende (28/09/09) : Hverdagsmystikk : Denne boken er (...) en kontemplasjon mer enn en systematisk analyse. Dette underbygges av det foredlede språket, klart, flytende og billedrikt som det er.
«U Alminnelig» gir et svært virksomt møte med Fosses skrivekunst fra et kristent erfaringssted. Jeg våger å hevde det, selv om jeg selv ikke er en troende. For, som Fosse vil lære oss: skriften er flertydig. Og bare begynnelsen. : Les mer

Tekstutdrag

Fra kapittel 1

Ordene mystikk og mysterier er avledet av det greske verbet myein som betyr å lukke øyne og munn. Det finnes ting vi bør tie om, og det finnes ting som tier – fordi det ikke kan sies. Tausheten er en grunntone i all mystikk; det er paradoksalt, siden mange mystikere har skrevet mye. Stillhet, bønn og kontemplasjon er mystikkens mest subtile uttrykk. «Så togna er kanskje det beste ein kan omgi det ein djupast veit med», sier Fosse og fortsetter: «Kanskje er det også taust i seg sjølv, slik at det berre er som det usagde i det sagde. (…) Ein gjer truleg klokast i berre å la det vere, ubestemt, i skrifta.»15

Negativ mystikk
I sitatet over berører Fosse et kjennemerke for den vari-anten av mystikk jeg i fortsettelsen skal forholde meg til, nemlig nektingen. Ordene «usagde» og «ubestemt» faller inn i rekken av nektende ord denne mystikken har lagt sin elsk på: u-endelig, u-begripelig, u-utgrunnelig, u-vitende o.l. Fosse bruker ordet «ubestemmeleg» med ettertrykk i et dikt fra samlingen Hund og engel:

(…)
God kunst er guddommeleg: god kunst er delaktig i det ubestemmelege, som er Gud, i det bestemmelege.
(…)16

Denne mystikken går under navnet negativ mystikk eller apofatisk teologi (gr. apofasis - nektende), og det er denne varianten som peker seg ut som særlig relevant i vår sammenheng. Ordet negativ har sin rot i det latinske verbet negere, som betyr å nekte. Det nektende går i korthet ut på at vi bare kan si hva Gud og den ytterste virkeligheten ikke er, og avstå fra bekreftende og absolutte definisjoner og attributter.
Den apofatiske teologien står i et dialektisk forhold til katafatisk teologi17, som er en bekreftende og produktiv teologi som søker å utlikne avstanden mellom ordene og Ordet, mellom språket og virkeligheten bakom. Tradisjonell protestantisk teologi og forkynnelse, slik vi kjenner det fra norsk kirkeliv, står i en slik katafatisk tradisjon. Det er en tradisjon som snakker mye om Gud, og som legger vekt på analogien mellom våre tanker og Guds. En analogi betyr at det er overensstemmelse på flere punkter mellom de forhold vi sammenlikner. Analogien atskiller seg fra metaforen og metonymien ved at likheten mellom de to størrelser en sammenligner, er langt større. Mystikken har en hang til å uttrykke seg metaforisk og metonymisk.18 Likevel bør det sies at knapt noe religiøst språk er helt og fullt det ene eller det andre. I dag er det spesielt de ortodokse kirkene som hegner om den apofatiske teologien, ja, de anser den for å være på et høyere nivå enn katafatisk teologi.19

Boka du nå leser har denne apofatiske eller negative mystikken som referanse og holdepunkt, og det er denne mystikken jeg bruker som leseverktøy for å trenge inn i og forstå Fosses litteratur. En typisk representant for denne retningen er den tyske dominikanermunken, Mester Eckhart (d. 1328). Han har hatt stor innflytelse på teologer, filosofer og forfattere til dags dato.20 En nålevende teolog og forfatter som står i gjeld til Eckhart er den svenske biskopen Martin Lönnebo (f. 1930). Han er en svært innflytelsesrik teolog i nordisk kirkeliv. Han repre-senterer en tradisjonstro mystisk kristendom. Også han utgjør en av forutsetningene for min lesning av Fosses verk.

En norsk forfatter som ved flere anledninger har hen-vist til Eckhart i positive vendinger, er nettopp Jon Fos-se.21 Han har selv satt oss på sporet gjennom et essay han kaller Negativ mystikk.22 I dette essayet blir negativ mystikk forstått som skriftmystikk. Han sier at den mystikken han snakker om, ikke eksisterer som et objekt han kan skrive om. Den kan bare «skrivast fram», oppstå i skrifta. Vi skal se at det som oppstår, bærer umiskjennelige tegn på slektskap med den mystikken Eckhart og andre apofatiske mystikere skriver om.

Mystikk er ingen litterær sjanger og kommer derfor til uttrykk gjennom ulike språklige stilarter. Eckharts mystikk presenteres gjennom prekener og undervisning, mens Fosse skriver en særmerkt skjønnlitteratur der formen, selve utsigelsen, er helt avgjørende om vi ønsker å få øye på mystikken. Vi kan si at formen er renningen i tekstens vev, mens fargene er innholdet. Det gjelder derfor å ha oppmerksomheten rettet mot renningen så vel som mot fargene, når vi leter i Fosses tekstvev.

Eckhart, Lönnebo og Fosse er form- og sjangermessig på fullstendig atskilte kontinenter. Spørsmål kan stilles om det er mulig og relevant å samlese så ulike tekster. Jeg har gjort det og mener å ha funnet en felles renning, en struktur, en dreining mot det indre liv, mot religiøs erfaring, og en likartet utprøving med språket for å uttrykke en innsikt som er hinsides kunnskap. For Fosse som Eckhart, er det udiskutabelt at Gudsriket er usynlig, og at det er inne i og utenfor oss på én og samme tid (Luk 17, 21).23

Navnløst
Mystikken lar seg best forstå ved langsomt å lese tekster som er skrevet av anerkjente mystikere. Vi har alt berørt to korte tekstavsnitt av Fosse, men utvider nå perspektivet ved å se på tekster skrevet av to svenske mystikere, Lönnebo og Dag Hammarskjöld, og til slutt et avsnitt fra en preken skrevet av Mester Eckhart. På den måten sirkler jeg inn noen typiske motiver og temaer i den negative mystikken. Disse vil jeg så utdype og forfølge inn i Fosses tekstverden i kapitlene som følger. Men først, enda en Fosse-tekst. Vi går tilbake til maleren Lars Hertervig.

I Melancholia II skriver Fosse om Oline, en fiktiv søster av Lars Hertervig. Hun fikk i sin tid et lite maleri av Lars som nå henger på utedoen. Mens hun sitter der for å gjøre sitt fornødne, betrakter hun bildet:

Og ho synest vel og etter kvart at biletet er vakkert, og ho skjønar vel og kva han Lars kan ha meint med biletet, gjer ho vel, men å seie det! få sagt kva han kan ha meint! Nei det går vel ikkje, og ho kan vel umogeleg seie det, heller, for då var det vel ikkje nokon vits i for han Lars å male biletet, då, kan ein vel tenkje, tenkjer ho Oline 24

Oline vet at hun skjønner noe som bare kunsten kan skjønne. Hun kan ikke forklare kunstverket – det unndrar seg slike pretensjoner. Det er derfor det er kunst. En av Fosses kolleger, Ragnar Hovland, sier det slik etter å ha lest gjennom alle Fosses romaner: «Eg veit ikkje om eg har forstått romanane til Fosse, og det plagar meg lite. Men eg veit at han har laga noko som ein kan kalle stor kunst.»25 Hovland vet ikke om han har forstått, for forståelse er noe som rører på seg, noe tøyelig, noe vi strekker oss mot og som gjerne glipper idet vi prøver å gripe den. Forståelse er det som gjør at verket for deg og meg faller inn i en større sammenheng, at det utvider og fordyper det vi allerede aner. Men hva er det? Å svare på det ville bety at jeg mener å inneha større klarsyn, rå over et bedre uttrykk, enn det kunstverket jeg betrakter, «då var det vel ikkje nokon vits i for han Lars å male.»
Det står at Oline «tenkjer» dette, men det ligger en opplevelse i bunn. Det hun tenker er at opplevelsen ikke kan tenkes eller re-presenteres med ord. Teksten berører mening som beveger seg, og den forteller om Olines erkjennelse av at formen så og si er innholdet. Olines betraktning av Lars Hertervigs bilde på utedoen, blir i neste omgang et bilde på hvordan leseren kan nærme seg Fosses litteratur. Mystikken i Fosses verk oppstår i formen og måten, og ofte på steder vi ikke forventer å oppleve noe guddommelig.26 Dag Hammarskjöld27 skriver i dagboka si i 1951:

Marssol. I den spinkle bjerkens tynne skygge på skaren, krystalliseres luftens frosne stillhet. Da – plutselig – svarttrostens nølende lokketone, en virkelighet utenfor din egen, virkeligheten. Plutselig: paradiset som vår kunnskap lukket for oss. 28

Først ser Hammarskjöld stillheten bli til krystaller, han ser mer enn øyet ser. Så hører han svarttrosten som luk-ker opp paradisets port. Han ser noe annet – «virkeligheten». Det virker som han mener å se den innerste, eller om du vil, den ytterste virkeligheten. Også dette plutselige – uformidlede – er et trekk i mystikken. Åpenbaringer skjer vanligvis ikke gjennom rituelle og hellige handlinger, men som overraskende aha-opplevelser. Her gjenkjenner vi fra Fosses tekst dette at noe språkløst kommer til syne. I Hammarskjölds tekst får vi ennå et typisk mystisk motiv presentert: Skepsisen, ja, avvisningen av kunn-skapens evne til å åpne Paradisets port; «paradiset som vår kunnskap lukket for oss». Vi ser at teksten alluderer til myten om paradistreet, «kunnskapens tre» som Adam og Eva åt av og slik ble drevet bort fra paradiset (1 Mos 3). Mystikeren er ikke skeptisk til kunnskap som sådan, tvert om, mange av dem er svært lærde og kunnskapsrike. Men for mystikeren går ikke veien til indre frihet og frelse gjennom mer viten eller større kunnskap. Her er et viktig paradoks. Den som har stor kunnskap vet at han vet lite, at virkeligheten ikke er identisk med vår forståelse av den, men uendelig rik, fremmed og ufattelig.

Kunnskap og begreper fungerer ofte som en felle, sier mystikeren, de kan skape en illusjon om kontroll og bedreviten, og nærer det menneskelige hovmot. «Dere vil bli som Gud», var slangens lokkerop til mennesket. Flere ord skaper ikke alltid større klarhet, tvert om, ord fungerer ofte tildekkende og manipulerende. Enhver mening kan også bli en maske, ethvert standpunkt et skjulested. Vi skal se at mystikkens vei ikke er å tilegne seg mer – av noe vi ikke allerede er, men snarere gi avkall på det vi ikke er.29

Plutselig, før Hammarskjöld rekker å mobilisere sitt arsenal av kunnskap og rasjonalitet, har svarttrosten åpnet paradisets port for ham. Var det skjønnheten i den nølende lokketonen? Var det tilfeldig at denne opplevelsen ble framkalt av sangen til en fugl som er kølsvart og har et tynt, lysende gult nebb? Finnes det en umiddelbar og indre vei til Paradiset?

Noter:
15 Fosse 1999: s. 123
16 Fosse 2001: s. 162
17 Det er Dionysos Areopagiten (se note 31) som gjør den viktige distinksjonen mellom katafatisk og apofatisk teologi. Det er to ulike teologiske metoder. Den førstnevnte anvender seg av påstanden (katafatisk eller positiv teologi), den andre av negasjonen. Den første metoden leder fram til en viss kunnskap om Gud, men det er en ufullkommen vei. Den andre leder fram til total uvitenhet – og det er den fullkomne veien, den eneste riktige når det gjelder Gud som etter sin natur er ufattelig. Om den som mener seg å se Gud, vet hva det er han ser, da har han ikke sett Gud, men noe begripelig, som altså ikke kan være Gud. Det er kjenneren av ortodoks kristendom, Vladimir Lossky som skriver dette. (Olsson 2000: s. 65)
18 Se blant annet i kap. 5, Om Gud, hvor den retoriske tropen metonymi blir omtalt spesielt.
19 Lossky, Vladimir 1997: s. 26. Han er en av de fremste ortodokse teologer i dag.
20 Forfattere som Hölderlin, Paul Celan, og filosofer som Karl Jaspers, Jaques Derrida og Martin Heidegger. Martin Heidegger (d. 1976), nærmet seg mystikken og skrev om erfaringen av dette «noe» som ligger bak og under språket: «Når ordet vender tilbake til det lydløse, bryter det sammen for å åpne opp for noe annet» (Berg Eriksen 2002: 346). For dem som tenker i lange linjer kan det være interessant å vite at Heidegger var opptatt av Eckhart gjennom hele livet, og Fosse er opptatt av dem begge to. «Nå skal jeg ikke nevne Heidegger flere ganger, men jeg tror at han er en ganske så stor påvirkning på meg,» sier Fosse til Morgenbladet (17. august 2007).
21 I essaysamlingen Gnostiske essay 1999, finnes mange referanser til Eckhart. Likeledes i et intervju med Morgenbladet 17. august 2007
22 Essayet står i boka Gnostiske essay.
23 I et intervju med Krigsropet 2002, snakker Fosse uvanlig direkte: ”Jeg tror Gud er inni meg, eller at Guds rike er inni oss, som Jesus sier.”