Beskrivelse

På leting i tekster fra forfattere som Dag Solstad, Karl Ove Knausgård og Henrik Ibsen, og ved hjelp av tankegods fra filosofer som Kierkegaard og Levinas, finner forfatteren elementer til svært forstyrrende og utradisjonelle gudsbilder. Derimot påviser han skivebom for nyateister som Onfray, Hitchens og Dawkins. Kritikk av Gud trenger ikke være ateistisk: Det tyngste skytset mot Gud finner vi i Bibelen. Forfatteren provoserer, stimulerer og engasjerer leseren til å revurdere tradisjonelle oppfatninger om Gud og inngå i en dialog om hvorvidt Gud er så allmektig og sterk som han er blitt fremstilt. 

I denne essaysamlingen problematiserer Eskil Skjeldal konvensjonelle gudsbilder som er konstruert for å gripe og begripe Gud. Tittelen, Den svake Gud, antyder de funn forfatteren gjør, og i essay som Guds stillhet - Teologi etter Holocaust og For du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet, mer enn antyder han at Gud også er svak. 


Eskil Skjeldal er teolog og cand.mag, med fagene nordisk, latin og kunsthistorie, og har en Master i faglitterær skriving.

Anmeldelser

«... Eskil Skjeldal har levert et viktig bidrag til en bredere og mer insiktsfull debatt om tro og religion.»
Dag Kullerud, Aftenposten "Kirken har bruk for gode essayister" skriver anmelder Per Eriksen i Vårt Land 25. november:
"Essayet er et godt format for å drøfte vesentlige problemstillinger, og kirkens har bruk for gode essayister (...) Gudsbildet går som en fellesnevner gjennom de fleste essayene. Boktittelen anslår en grunnholdning. (...) Lenger bort fra kommersiell 'gla'kristendom' er det neppe mulig å bevege seg, samtidig berører det den menneskelige eksistens på en ytterst jordnær måte. (...) Skjeldal både begeistrer og provoserer i sine utleggelser. (...) Ikke minst er det flott å lese en teolog som går så direkte inn i dagens problemstillinger. Dessverre har vi en tendens til å trives bedre med gårsdagens."
Per Eriksen, Vårt Land

"Noen tanker, som at Gud er svak, at han er lett å overtale eller at han er fraværende, vil nok oppleves provoserende av mange. Men det er akkurat balansegangen mellom radikal og konvensjonell teologi som gjør dette til en interessant og spennende leseropplevelse."
Universitas

Interessant anmeldelse i Bergens Tidende (19/10/09) : Troens ekstremsport :
"Tendensen til kompromissløshet i perspektivene, viljen til vågalt å røske i de gamle gudsbildene uten å vite hvor det ender, finner i alle fall jeg tiltalende."

Tekstutdrag

(noter er her utelatt) Se også pdf-link ved bokomslag

Guds stillhet
Teologi etter Holocaust

«Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, du Israels Gud og frelser»
Jes 45, 15

Ouverture
Det er få steder hjemlengsel uttrykkes så sterkt som i den jødiske bibelen. Eksilets trussel hviler over gudsfolket som et evigvarende spøkelse. Fiender lurer bak hver en haug, mektige riker med døde guder spøker i det fjerne. I denne boken ekspliseres en lengsel etter en fortid som er ugjenkallelig forbi; lengselen etter Guds nærvær er så sterk at man kan tale om en lengselens teologi. I en slik teologi er Gud ikke tilgjengelig lenger. Han er fraværende. Men det finnes en tid da han var tilgjengelig, en fortid fylt av Gud. Lengselen er alltid erfaringsbasert, og bygger på fortiden, på relasjoner, opplevelser som er gått tapt. På fravær av Guds nærvær. Dette fraværet betyr ikke at Han ikke er, men at han er borte. Alternativene «Gud er» og «Gud er ikke» avvises med denne tredje Guds modus: Han er, men han har skjult seg for verden.

Protesten mot Guds fravær
- Teologi etter Auschwitz
Ateismen ble aldri et alternativ for verken den jødiske eller den kristne teologien etter Holocaust. Utfordringen ble snarere å lete etter hva slags Gud som hadde et forklaringsproblem etter at europeerne sendte seks millioner jøder i ovnen. I denne verden er det ikke vanskelig å finne argumenter mot Guds allmektighet. Dersom Bibelen løfter frem både Guds allmakt og godhet, er det utvilsomt en av dem som må vike. For virkeligheten er det lite å gjøre med. Den allmektige Gud henger i en langt tynnere tråd. Virkeligheten er bare. Lidelsene kan ikke tenkes bort. Det er den allmektige Gud som har alt å svare for.
De aller beste argumentene mot Guds allmakt finner vi i hans egen bok. Mange steder i det gamle testamentet skjærer den menneskelige tvilen ut av tekstene som en knyttneve klar til kamp. Lengselen etter Gud, savnet etter hans nærvær går gjennom Bibelen som en rød tråd. Tomrommet etter Gud slår like ofte over i sinne, som i motløshet, viser seg oftere som hissig sorg, enn stille tårer. En troens aggresjon, drevet av tvil. I flere av det gamle testamentets bøker kan vi følge Mennesket som haster videre mot mening, mot en forklaring på elendigheten under Guds himmel. For hvordan kan vi erklære Gud rettferdig og god når virkeligheten vitner om noe annet? I konflikten mellom den gode Gud og den til tider vonde virkeligheten er protesten mot Gud et menneskelig privilegium. Den tolkes som et trosanliggende. I det lille skriftet Yosl Rakover talks to God koker denne protesten mot Guds orden under de ytre dramatiske omstendighetene. Denne korte teksten gir seg ut for å være funnet i en liten flaske i ruinene av ghettoen i Warsawa, skrevet i ghettoens siste time, den 28. april 1943 av en jøde ved navn Yosl Rakover. Mens husene flammer opp, raser Yosl mot Gud, fra sin grav. «De profundis clamavi ad te, Domine. Fra det dype roper jeg til deg, Herre.» Pennen brenner i hånda. Rundt ham ligger barn drept av tyske skarpskyttere. I dette dødens forværelse vil Yosl tale en siste gang med sin Gud. Hans kone er drept av et bombeangrep i et fluktforsøk, sammen med deres tre yngste barn. Yosl og de tre eldste barna overlevde, men alle tre døde i ghettoen i løpet av et år. En av tuberkulose, to skutt av tyskerne da de lette etter mat. Yosl er alene tilbake, alene i graven. Døde mennesker ligger rundt ham på alle kanter. Om få timer er det hans tur til å bli slukt av artilleriilden. Naken skal han vende tilbake til jorden.

Hester panim: Guds skjulte ansikt
Men i Yosls siste etappe av livet har han viktigere ting fore enn å frykte døden. Nå skal han tale til Gud, den Gud som har forlatt verden i det en jødisk-teologisk tradisjon kaller hester panim, Guds skjulte ansikt, Guds tilbaketrekning. Dette uttrykket rommer den vanligste jødisk-teologiske forklaringsmodellen på Holocaust. «Guds skjulthet»-teologien er svaret på spørsmålet om vi i det hele tatt kan bruke ordet «Gud» etter Auschwitz. Her skisseres en modell som løser et fundamentalt problem i forsøket på å renvaske Gud: I denne forståelsen er det mulig å beskytte Guds makt og rettferd og samtidig legge inn rom for urettferdighet og ondskap i verden. For Gud har vendt seg bort fra den. Han kan ikke se. Denne skjulthet beskriver en guddommelig tilbaketrekning fra historien. Gud tillater hendelser som han vanligvis ville grepet inn mot.
Yosls tale vitner om denne helt særegne formen for teologi, en teologi som er umoderne. Umoderne fordi den bruker Bibelen uten blygsel, uten litteraturvitenskapens kloke forbehold om at alle tekster må leses i en kontekst og derfor står i fare for aldri å si noe annet enn om den sammenhengen de ble til i. Umoderne fordi teologien hopper over religionsvitenskapens innsikt om at alle gudsforestillinger har et opphav, og at de derfor er suspendert fra å representere den eneste sanne virkelighetsforståelse. Yosls teologi saumfarer Bibelen etter sannsynlige svar på eksistensielle spørsmål, leser Bibelen bokstavelig, som fundamental for livstolkning.
I en slik tilnærming til skriftene, som hellige og fra Gud, blir tekstene fylt av mening. Hester panim-teologien leser Bibelen med en dyp nød, den tolker ikke ondskapen ut av Bibelen, vekk fra jordens overflate. Den har en uhørt tilbøyelighet til å tolke lidelse som konstruktiv prøvelse. Det er så man skammer seg når man titter inn i dette rommet der Gud og ondskapen danser en farlig teologisk dans. En teologi konstruert av Guds egne, et jødisk svar på spørsmålet som ble stilt på alle de europeiske teologiske institutter og fakulteter etter 1945: Hvordan kan man tale om Gud etter Holocaust? Uhyrligheten ved Guds aktive tilbaketrekning skaper en teologi som er totalt politisk ukorrekt. Og meget fascinerende. Ondskapen i verden resulterer ikke i agnostisisme og ateisme, men på et særegent jødisk vis møtes det ondes problem med Yosls dypere tro på Gud:

«Etter alt jeg har gjennomlevd kan jeg ikke si at mitt forhold til Gud er uforandret. Men med absolutt sikkerhet kan jeg si at min tro på Ham ikke har endret seg det grann. Tidligere, da mitt liv var godt, da var mitt forhold til Ham som til en som gir meg gaver uten opphør, en som jeg derfor var skyldig noe hele tiden. Nå er mitt forhold til Ham som til en som er meg skyldig – mye. Og fordi jeg føler at Han også er skyldig, så føler jeg at jeg har rett til å bebreide Ham.»

I motsetning til Job nekter Yosl å forklare ondskapen med at den er straff for hans synder mot Gud. 1939-45, Endlösung, Shoah, tragedien over alle tragedier, forstås ikke som straff for jødenes synder: «Tvert i mot er noe unikt i ferd med å skje i verden: hastoras ponim – Gud har skjult sitt ansikt». I en slik forståelse av Gud søker det lidende mennesket trøst og mening, selv om det ikke er noen Gud å finne. For noen jødiske teologer er denne skjultheten ensbetydende med Guds død: En Gud som skjuler sitt ansikt når verden var fylt av mørke, fortjener ikke menneskenes troskap og lydighet. Martin Buber kaller det Guds eklipse, kanskje mest for å skåne den levende og mystiske Gud fra en doktrinær og epistemologisk dominans. Andre er mer konstruktive på Guds fraværs vegne. En av de mest tradisjonelle og bibeltro post-Holocaust-teologene, Eliezer Berkovits, kaller Guds skjulthet et gode, fordi Gud trekker seg tilbake for å gi menneskene anledning til å erfare sin egen handlekraft. Denne tilbaketrekningen skjer ikke fordi Gud vil det vonde, men fordi han vil noe annet veldig sterkt: Menneskets frie vilje. En frihet som er verdt en midlertidig suspensjon av Guds aktive bevoktning. Guds tilbaketrekning representerer dermed en konstruktiv bevegelse. Han gir rom for moralsk ansvar. Han alene disponerer for utviklingen av menneskenes potensiale for det gode eller det onde. Om det høres aldri så skrudd ut, er det i hvert fall ikke ubibelsk.

Guds skjulthet i Bibelen
Forståelsen av at Gud skjuler sitt ansikt, er nemlig et utbredt motiv i det gamle testamente. Guds ansikt er en antropomorfisme, og ansiktet representerer Guds nærvær. Når Gud skjuler sitt ansikt, er han ikke død, han er bare borte. Berkovits er opptatt av uttrykkets dobbelte betydning i Bibelen. «På den tid skal min vrede flamme opp mot dem. Jeg vil forlate dem og skjule mitt ansikt for dem, så de blir fortært. Mange ulykker og trengsler skal ramme dem» (5, Mos 31, 17-18). I denne sammenheng forstås Guds skjulthet som Hans straff for menneskenes synd og ulydighet. Men uttrykket har også en annen bibelsk betydning. I Salme 44 finner vi en lidelse som er påført et «oss» av andre mennesker. Selv en uskyldig kan rammes av dette, det er ingen straff for synder:

«Alt dette har kommet over oss, enda vi ikke har glemt deg og ikke har sveket din pakt. Vårt hjerte har ikke veket fra deg, våre fottrinn har ikke forlatt din vei. Likevel har du støtt oss bort dit hvor sjakalene holder til, og skjult oss i det dypeste mørke. Hadde vi glemt å tilbe vår Gud og strakt våre hender mot en fremmed gud, da ville vel Gud ha merket det? Han kjenner jo hjertets skjulte tanker. Men for din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Våkn opp, forkast oss ikke for alltid! Hvorfor skjuler du ditt ansikt, hvorfor glemmer du vår nød og vår trengsel? Vår sjel er bøyd i støvet, vår kropp ligger trykket til jorden. Reis deg og kom oss til hjelp, fri oss ut for din trofasthets skyld.»

Her møter vi den hårreisende forståelsen av Guds likegyldighet, Guds søvn, Guds mysteriøse skjulthet. Denne guddommelige stillheten og det manglende svaret på ropene fra de uskyldige kan lett tippe over i Ivan Karamasovs avvisning av Gud, ikke i vantro og ateisme, men i form av at han returnerer inngangsbilletten. En slik umoralsk Gud vil moralisten fra Dostojevskijs Brødrene Karamasov ikke ha noe med å gjøre. Men det kan også resultere i en dypere tro, i et håp om å få se Guds ansikt, å trenge inn i hans mening med det hele. Det er dypt problematisk, selv fra jødiske teologers side, å gi uskyldige menneskers lidelse en teologisk verdi og en høyere mening. Men det besnærende med denne teologien er det at den ikke stammer fra andre enn offeret selv. Det er offerets egen teologi. Å bryte inn og påpeke at dette gudsbildet er usunt er like paternalistisk som å fortelle muslimske kvinner at de er undertrykte fordi de går med hijab, like problematisk som å fortelle en katolsk nonne at hun undertrykkes av den mannlige romer-kirken hun er en del av. Ingen har rett til å presse sitt eget gudsbilde på andre, selv om motivet er aldri så edelt. Det ligger en dyp teologisk tanke bak hester panim. Gud er ikke fraværende, men skjult. Et nærvær av fravær. Han er der, men vi ser ham ikke. Dette er en jødisk oppdagelse på jakten etter en Gud som er innhyllet i så mye transcendens at han blir Deus absconditus. Men denne fraværsguden løper en stor risiko. Han risikerer å erfares som en ikke-gud. Det er altså hester panims Gud Yosl tyr til i sitt skrift. Dette resulterer for ham i en dypere tro, en teologi på gravkanten. En på-tross-av-tro. For å stille spørsmål til en Gud man fornekter, kan aldri bli et paradoks. Det er en selvmotsigelse, uansett:

«Jeg tror på Israels Gud, selv når Han har gjort alt for å få meg til å slutte å tro på Ham. Jeg tror på Hans lover, selv når jeg ikke kan rettferdiggjøre Hans gjerninger (…) Jeg bøyer mitt hode for Hans storhet, men jeg vil ikke kysse den kjeppen han tukter meg med. Jeg elsker Ham. Men jeg elsker hans Torah høyere (…) Gud befaler religion, men Hans Torah befaler en levemåte – og jo mer vi dør for denne levemåten, jo mer udødelig er den! Og derfor, min Gud, før jeg dør, befridd fra all frykt og skrekk, i en tilstand av absolutt indre fred og tillit, vil jeg tillate meg å trekke deg til ansvar denne siste gangen i mitt liv.»

Å refse Gud, med Bibelen i hånda
Yosl plasserer skylden der den må være. Hos overgriperne. Men også hos Gud. Dette gjør Yosl ved hjelp av Bibelen, ikke bare språklig, men også sjanger-messig. Klagesalmens mønster, anklage-lovprisning, ligger skjult bak Yosls tale til Gud. Klagesalmenes spørsmål blir Yosls spørsmål:

[Dette er et utdrag av essayet]